Klokka nærmer seg seks, indisk tid. Det er mandag kveld og straks fullt i den lille bakgården til Victor og
Chandra. Ca 60 barn er nå samlet og venter på at barnemøtet skal begynne. Beskjeden har gått bygda rundt om at alle barn er velkomne der i kveld. Innen møtet har kommet helt igang har det blitt 80 barn, og også noen voksne som har kommet for å se hva som skjer. Vi bruker det nye høytaleranlegget, som ble kjøpt inn sist vi var der og lyden runger ut over hele Keeranur. Fantastisk! Dette bringer enda flere nysgjerrige til den lille bakgaarden, som nå er så overfyllt som bare India kan få til.
Det er så god
t å være på plass igjen, etter et helt år og en laaang reise for å komme hit. Men reisen gikk veldig fint, både for oss og for Chandra 🙂 Veldig godt for Chandra også å være hjemme igjen og treffe familien. Selvsagt blandede følelser for henne, da pappaen har gått bort siden sist hun var hjemme. Det er et tomrom etter han der. Det er vår andre dag i India. Det er så godt å være på plass, kjenne alle de indiske luktene og treffe alle de kjente og kjære igjen.
Helt i begynnelsen av barnemøtet begynner barna å synge på «Vallamei unde» da de ser jeg tar frem gitaren som vi kjøpte sist. Vallamei unde betyr «det er kraft» og var en av sangene vi lærte til barna på barnemøtet i fjor -og de husker den! 🙂 Videre kommer barna fram i små grupper av gangen, noen synger, noen danser. Og det er så herlig å se og høre disse barna, noen fra totalt ukristen bakgrunn, glede seg over Jesu navn. Victor leder an møtet og så sier han at det er tid for de norske å synge og si litt. Vi kommer fram og synger et par norske bevegelsessanger, til barnas store begeistring. Etterpå formidler vi historien om David og Goliat, hvor barna får høre at samme hvor liten og ubetydelig andre kan si at de er, så vil Jesus bruke dem, akkurat som han brukte David til å felle Goliat. Da fortellingen er ferdig setter vi oss på knærne, lukker øynene og folder hendene for å be. Noen av de minste folder hendene så hardt at de blir nesten hvite, ingen skal si at ikke de ber iallfall! 🙂
Etter møtet er det tid for kjeks, kaker, karameller og kos! Barna samler seg raskt på linjalrette rader og sitter klar
e til å ta imot sin asjett, med godteri på som de ellers aldri får spise.
Etterpå får vi hilse på flere av Victors medarbeidere, noen herlige, unge menn som har viet livet sitt helt for Jesus og for å spre evangeliet. Det er med stor forventning vi ser fram imot å ha friluftsmøte sammen med dem til onsdag.